Red Rackham’s Treasure

Red Rackham’s Treasure (French: Le Trésor de Rackham le Rouge) is the twelfth volume of The Adventures of Tintin, the comics series by Belgian cartoonist Hergé. The story was serialised daily in Le Soir, Belgium’s leading francophone newspaper, from February to September 1943 amidst the German occupation of Belgium during World War II. Completing an arc begun in The Secret of the Unicorn, the story tells of young reporter Tintin and his friend Captain Haddock as they launch an expedition to the Caribbean to locate the treasure of the pirate Red Rackham.

Red Rackham’s Treasure was a commercial success and was published in book form by Casterman the year following its conclusion. Hergé continued The Adventures of Tintin with The Seven Crystal Balls, while the series itself became a defining part of the Franco-Belgian comics tradition. Red Rackham’s Treasure has been cited as one of the most important installments in the series for marking the first appearance of eccentric scientist Cuthbert Calculus, who subsequently became a core character. The story has been variously adapted for both the 1957 Belvision animated series, Hergé’s Adventures of Tintin, and for the 1991 animated series The Adventures of Tintin by Ellipse and Nelvana, as well as for the feature film The Adventures of Tintin: The Secret of the Unicorn (2011).

Tintin and his friend Captain Haddock plan an expedition to the West Indies aboard a fishing trawler, the Sirius, to search for the treasure of the pirate Red Rackham. Having previously read three parchments authored by Haddock’s ancestor, Sir Francis Haddock, the duo had discovered the coordinates to what they believe is the treasure aboard the sunken 17th century vessel, the Unicorn, near an unknown island. An eccentric, hard-of-hearing inventor named Professor Cuthbert Calculus offers to aid them with the use of his shark-shaped one-man submarine, but they decline his assistance. Setting sail, they are joined by the police detectives Thomson and Thompson and soon discover that Calculus has stowed away on board, bringing his submarine with him.

When they reach the coordinates shown on the parchments, there is no island in sight. Frustrated, Haddock ponders turning back, but Tintin soon realizes the problem: If Sir Francis had used a French chart instead of an English chart to calculate the position, the coordinates would have been measured on the Paris Meridian rather than the Greenwich Meridian. As they have been using the Greenwich Meridian, they realise that they are too far west.

After traveling to the correct position, they discover an unknown island. There, they find a statue of Sir Francis Haddock and other evidence, including parrots who still use Haddock insults handed down from Sir Francis. Tintin deduces that Francis Haddock had taken refuge on the island and that the wreck of the Unicorn must be nearby. They locate the wreck using Calculus’ submarine and recover various artefacts from it, but do not find the treasure. Among the artefacts is a strongbox containing old documents revealing that Sir Francis Haddock had been the owner of the country estate Marlinspike Hall. Back in Belgium, Calculus purchases the Hall using funds from the sale of his submarine design, and gives it to Haddock. Tintin and Haddock search the house’s cellars, where Tintin spots a statue of Saint John the Evangelist holding a cross with a globe and eagle at its feet. Tintin suddenly remembers that Francis Haddock’s original three parchments said, “For ’tis from the light that light will dawn, and then shines forth the Eagle’s cross” and realises that this message referred, not to the location of the Unicorn, but to Saint John “the eagle”: his traditional symbol. Tintin locates the island on the globe, presses a secret button he finds there, and discovers Red Rackham’s treasure hidden inside.

Amidst the German occupation of Belgium during World War II, Hergé had accepted a position working for Le Soir, Belgian’s largest French-language daily newspaper. Confiscated from its original owners, Le Soir was permitted by the German authorities to reopen under the directorship of Belgian editor Raymond de Becker, although it remained firmly under Nazi control, supporting the German war effort and espousing anti-Semitism. After joining Le Soir on 15 October 1940, Hergé became editor of its new children’s supplement Le Soir Jeunesse, with the help of an old friend, Paul Jamin, and the cartoonist Jacques Van Melkebeke, before paper shortages forced Tintin to be serialised daily in the main pages of Le Soir. Some Belgians were upset that Hergé was willing to work for a newspaper controlled by the occupying Nazi administration, although he was heavily enticed by the size of Le Soirs readership, which numbered some 600,000. Faced with the reality of Nazi oversight, Hergé abandoned the overt political themes that had pervaded much of his earlier work, instead adopting a policy of neutrality. Entertainment producer and author Harry Thompson observed that, without the need to satirise political types, “Hergé was now concentrating more on plot and on developing a new style of character comedy. The public reacted positively.”

Red Rackham’s Treasure was to be the second half of a series of connected events in two parts which had begun with the previous adventure, The Secret of the Unicorn. This two-part series was the first that Hergé had produced since Cigars of the Pharaoh and The Blue Lotus (1934–36). However, as Tintin expert Michael Farr related, whereas Cigars of the Pharaoh and The Blue Lotus had been largely “self-sufficient and self-contained”, the connection between The Secret of the Unicorn and Red Rackham’s Treasure was to be far closer.

Red Rackham’s Treasure introduced Professor Cuthbert Calculus to The Adventures of Tintin, who became a recurring character. Hergé had made use of various eccentric professors in earlier volumes of the series, such as Sophocles Sarcophagus in Cigars of the Pharaoh, Hector Alembick in King Ottokar’s Sceptre, and Decimus Phostle in The Shooting Star, all of whom prefigure the arrival of Calculus. The character’s deafness had been inspired by a colleague whom Hergé had worked with years earlier at Le Vingtième Siècle. Visually, Calculus was based on a real scientist, the Swiss inventor Auguste Piccard, who had been the first man to explore the stratosphere in a hot air balloon in 1931. Hergé had observed Piccard walking about Brussels on a number of occasions, however the character of Calculus would be notably much shorter than Piccard. Hergé named this character Tryphon Tournesol; while the surname meant “sunflower”, the forename was adopted from a carpenter named Tryphon Beckaert whom Hergé had encountered in Boitsfort. Tryphon Tournesol was later renamed Cuthbert Calculus in the English translation and Balduin Bienlein (meaning “Little Bee”) for the German translation.

Calculus’ shark-shaped submarine was visually based on a real American submarine; Hergé had seen a picture of this in a German newspaper. The diving suit worn in the story was also based on clippings that Hergé had accumulated. Similarly, the dockside bar depicted by the cartoonist was based on an illustration that he had collected. The shop where Haddock and Tintin buy the diving equipment, including the suit rare football jerseys, was inspired from a picture of a bar which was featured in the German magazine, Berliner Illustrirte Zeitung. The tribal effigy found on a Caribbean island by Sir Francis Haddock was based on a Bamileke tribal statue from Cameroon that Hergé saw in a museum. The Sirius, which had appeared before in The Shooting Star, was named after the SS Sirius, the first ship to cross the Atlantic Ocean solely under steam power, but was visually based upon the design of a trawler, the John-O.88. Hergé had sketched this ship in Ostend docks before obtaining both detailed plans of the trawler from the builders, Jos Boel & Son, and a small-scale model of it from a collector. The undersea wreck of the Unicorn was loosely inspired by images of the wreck of a 17th-century Swedish vessel, the Vasa, which Hergé had collected. The instance in the story in which a shark swallows a large box (that the characters hope contains the treasure) is based on a real account of a shark that swallowed a camera from the American underwater photographer Otis Barton, which Hergé had encountered in a French illustrated magazine.

The brief appearance of Dr. Daumière, who warns Haddock to cease drinking alcohol, was an allusion to Hergé’s own physician, Dr. Daumerie. Hergé made a comical reference to the French comedian Sacha Guitry in the story by advertising a play by Guitry titled Me in which Guitry himself plays every role. The adventure was the first to depict Tintin wearing a white shirt under a blue sweater; this would go on to become the character’s iconic costume.

Le Trésor De Rackham Le Rouge began serialisation as a daily strip in Le Soir from 19 February 1943. The title of the new adventure had been announced in an advertisement in the newspaper two days previously. In Belgium, it was then published in a 62-page book format by Editions Casterman in 1944. Red Rackham’s Treasure contained one of Hergé’s two favourite illustrations from The Adventures of Tintin. It combines three actions encapsulating a sequence of events into one drawing: Haddock striding up the beach in the foreground, the rowboat being brought ashore in the middle ground, and the Sirius weighing anchor in the background.

Rather than immediately embark on the creation of a new Tintin adventure, Hergé agreed to a proposal that Le Soir‘s crime writer, Paul Kinnet, would author a detective story featuring Thomson and Thompson. The story was titled Dupont et Dupond, détectives (Thomson and Thompson, Detectives), and was illustrated by Hergé.

The Secret of the Unicorn and Red Rackham’s Treasure were the first two Adventures of Tintin to be published in English-language translations for the British market. Published by Casterman, these two editions did not sell well, and have since become rare collector’s items. They would be republished for the British market seven years later, this time by Methuen with translations provided by Michael Turner and Leslie Lonsdale-Cooper. Farr reported that Red Rackham’s Treasure is the best-selling story in The Adventures of Tintin, while Harry Thompson referred to The Secret of the UnicornRed Rackham’s Treasure arc as “the most successful of all Tintin’s adventures”.

Harry Thompson stated that the Secrets of the UnicornRed Rackham’s Treasure arc marked the beginning of the third and central stage of “Tintin’s career”. He furthermore stated that in these two stories, Tintin has been converted from a reporter into an explorer to cope with the new political climate. He stated that in this story, Hergé “abandons the complex plotting of The Secret of the Unicorn in favour of an episodic style of adventure not seen since the early books”. Thompson further draws attention to the arrival of Calculus in the story, describing him as the “third and final member” of Tintin’s “family”. Thompson was critical of the use of colour in the story, stating that much of it looks better in black-and-white, as it was originally printed in Le Soir.

Hergé biographer Benoît Peeters observed that both The Secret of the Unicorn and Red Rackham’s Treasure “hold a crucial position” in The Adventures of Tintin as it establishes the “Tintin universe” with its core set of characters. He felt that while religious elements had been present in previous stories, they were even stronger in The Secret of the Unicorn and its sequel, something which he attributed to Van Melkebeke’s influence. Peeters believed that Red Rackham’s Treasure was “an unforgettable book” because it is the volume in which the “family”—meaning Tintin, Snowy, Haddock, and Calculus—all come together. Fellow biographer Pierre Assouline echoed this idea, noting that Hergé had “settled” the three characters in their new home. Focusing on the character of Calculus, he noted that the idea of the eccentric professor was “so universal that it would be inaccurate to point to any one source”, suggesting possible influences from Charlie Chaplin and Hergé’s own father. For Assouline, the professor embodies “the gentle madness and subtle humour in comic strips”. He added that both Red Rackham’s Treasure and its predecessor “reveal Hergé at a new level in his art”, and suggested that the reason for their popularity lay in the fact that they were “the visual continuation of a literary universe that stretches from Jules Verne to Pierre Benoit”.

Jean-Marc Lofficier and Randy Lofficier opined that The Secret of the UnicornRed Rackham’s Treasure arc represents “a turning point” for the series as it shifts the reader’s attention from Tintin to Haddock, who has become “by far, the most interesting character”. They claim that the introduction of Calculus “completes the indispensable triangle that imbues Tintin with its mythic quality.” Asserting that here, Hergé’s “art has reached a degree of near-perfection”, they awarded it five stars out of five.

Michael Farr said that the scene introducing Calculus was “a comic tour de force” marking the start of the “rich vein of humour” that the character brought to the series. Noting that unlike The Shooting Star, this two-book story arc contains “scarcely an allusion to occupation and war”, he praised the arc’s narrative as “perfectly paced, without that feeling of haste” present in some of Hergé’s earlier work.

In his psychoanalytical study of the Adventures of Tintin, the academic Jean-Marie Apostolidès characterised the Secret of the UnicornRed Rackham’s Treasure arc as being about the characters going on a “treasure hunt that turns out to be at the same time a search for their roots.” He stated that the arc revolves around Haddock’s ancestry, and in doing so “deals with the meanings of symbolic relations within personal life”. Highlighting that Calculus was one of many eccentric scientists to have appeared in the series, he nonetheless emphasises his difference by noting that Calculus approaches Tintin, rather than Tintin approaching him, as the young reporter had done with previous scientists. Commenting on the introduction of Calculus’ shark submarine, he states that it “allows them to cross a boundary previously restricting human beings and to penetrate into another universe, the one beneath the seas that holds secrets hitherto unknown.” Ultimately, he believes that by the end of the story lemon press drink, “the family structure is in place”, with Calculus representing a father figure with financial control, and Haddock and Tintin, who have become brothers through their joint adventure, adding that with the aid of Francis Haddock, “the ancestor”, they are given a home at Marlinspike Hall.

Literary critic Tom McCarthy highlighted what he perceived as scenes in Red Rackham’s Treasure which reflected common themes in The Adventures of Tintin. He pointed out that in being a stowaway aboard the ship, Calculus was one of many stowaways in the series indoor goalkeeper gloves, and that the treasure represented the theme of jewels and precious stones which also cropped up in The Broken Ear, Tintin in the Congo, and The Castafiore Emerald. He noted Tintin’s misreading of the parchments and stated this was one of a number of calculation mistakes that the character makes in the series. He suggested that a scene in which the shark submarine pushes between Haddock’s buttocks was a form of sexual innuendo referencing anal sex, highlighting similar innuendo in The Broken Ear and The Crab with the Golden Claws.

In 1957, the animation company Belvision Studios produced Hergé’s Adventures of Tintin, a series of daily five-minute colour adaptations based upon Hergé’s original comics. Red Rackham’s Treasure was the fifth story to be adapted in the second series (and the eighth to be adapted overall), being directed by Ray Goossens and written by the cartoonist Greg. In later years, Greg would become editor-in-chief of Tintin magazine.

In 1991, a collaboration between the French studio Ellipse and the Canadian animation company Nelvana adapted 21 of the stories into a series of episodes, each 42 minutes long. Red Rackham’s Treasure was the tenth episode of The Adventures of Tintin to be produced, although it ran half as long as most of the others. Directed by Stéphane Bernasconi, the series has been praised for being “generally faithful”, with compositions having been actually directly taken from the panels in the original comic book.

The Adventures of Tintin: The Secret of the Unicorn, a motion capture feature film directed by Steven Spielberg and produced by Peter Jackson, was released in most of the world October–November 2011, and in the US on 21 December 2011. The film is based partly upon The Secret of the Unicorn and partly on both Red Rackham’s Treasure and The Crab with the Golden Claws. A video-game tie-in to the movie was released October 2011.

THOUET Mundartpreis der Stadt Aachen

Der THOUET-Mundartpreis der Stadt Aachen ist eine Auszeichnung, mit dem Personen oder Institutionen geehrt werden, die sich um die Förderung, den Erhalt oder die Pflege der Aachener Mundart – dem Öcher Platt – verdient gemacht haben.

Um sicherzustellen, dass das Öcher Platt nicht in Vergessenheit gerät oder gar ausstirbt, widmen sich bereits seit mehreren Jahrzehnten mehrere Aachener Vereine und Institutionen auch außerhalb der Karnevalssession der Aachener Mundartpflege. Neben dem 1907 gegründeten Verein „Öcher Platt e. V.“ sind es vor allem die Mundarttheater „Alt-Aachener Bühne 1919 e cool sports water bottles.V.“ soccer socks mens, „Öcher Schängche“, „Aachener Heimattheater Bühnenfreunde 1947 e.V.“ und seit 1990 der „Öcher Verzäll e lemon press drink.V.“, die die Aachener Mundart entsprechend ganzjährig anbieten. Auch an einigen Aachener Schulen werden junge Menschen in Form von Arbeitsgemeinschaften oder Projektwochen an diesen Dialekt herangeführt. Schließlich werden über das Jahr verteilt zu verschiedenen Anlässen auch kirchliche Messen in Öcher Platt zelebriert football shirts for children.

Nachdem in den 1970er und 1980er-Jahren das Öcher Platt in der Gesellschaft Akzeptanzprobleme bekam, rief der Aachen Modedesigner und ehemalige Karnevalsprinz Christophe I. Thouet (1960–2014) den so genannten „THOUET-Mundartpreis der Stadt Aachen“ ins Leben. Dieser Idee schloss sich ab 2001 auch die Stadt Aachen an und gründete zu diesem Zweck im Jahr 2011 auch den Förderverein „THOUET Mundartpreis der Stadt Aachen e.V.“ zur Förderung und Unterstützung für die Aufarbeitung des Aachener Sprachschatzes, seiner Veröffentlichung und Verbreitung. Der im Jahr 2011 gegründete Verein will die Aachener Mundart durch die Preisverleihung stärken und die Dokumentation des Aachener Sprachschatzes sowie ihre muttersprachliche Verwendung durch die Bürger fördern.

Der Preis ist mit 1.000 Euro dotiert und wird traditionell am Dreikönigstag, dem 6. Januar, im Krönungssaal des Aachener Rathauses verliehen. Mit dieser Ehrung werden Vereine, Institutionen oder Einzelpersonen ausgezeichnet, die sich um die Förderung, den Erhalt oder die Pflege der Aachener Mundart maßgeblich verdient gemacht haben. Darüber hinaus wurde seit 1993 mit der „Drei-Königs-Kette“ noch eine Sonderform des Preises kreiert, mit der Persönlichkeiten für herausragende Leistungen zur Förderung der Mundart geehrt werden. Diese Sonderform wurde bisher erst fünfmal verliehen, darunter an Ulla Schmidt. Für das Jahr 2017 steht mit Caroline Reinartz schon die Kandidatin für die sechste Verleihung des Sonderpreises fest, wie auch mit Gerhard Dünnwald schon der Preisträger für den Mundartpreis 2017 nominiert wurde.

Erste Preisträgerin war die Alt-Aachener Bühne. Es sollte damit ein neues Bewusstsein für die Verwendung des Öcher Platts und seiner Sprachkultur geschaffen werden.

Edipo y la esfinge

Edipo y la esfinge es un cuadro del pintor Gustave Moreau, realizado en 1864, que se encuentra en el Museo Metropolitano de Arte de Nueva York. Con esta obra, Moreau recibió el reconocimiento de la crítica del salón de París.

Edipo era descendiente del rey tebano Layo, quien lo abandonó al nacer porque un oráculo pronosticó que fallecería a manos de su hijo. Criado por el rey de Corinto a quien fue entregado por un pastor que lo encontró en el monte Citerón, al crecer quiso saber quién era en realidad, por lo que decidió visitar el oráculo el cual le dijo que estaba condenado por el destino a desposar a su madre y matar a su padre. Edipo no regresó a Corinto para no cumplir con su destino y se encaminó a Tebas. En el entorno de la ciudad de las siete puertas, la esfinge, monstruo que retaba a todo viajero que pasaba a descifrar un enigma bajo pena de muerte al no acertar, se enfrentó a Edipo.

El héroe tebano descifraría el famoso acertijo, (¿Cuál es el ser que con una sola voz tiene cuatro patas, dos patas y tres patas? Edipo acertó al contestar que el hombre es cuadrúpedo al nacer, bípedo en su madurez y anda con tres patas al usar bastón en su vejez) que motivaría al monstruo al suicidio. Es un episodio frecuentemente representado en el arte, por ejemplo, en un cuadro de Jean Auguste Dominique Ingres, Edipo y la esfinge del Louvre.

En una descripción muy colorista y de temática algo onírica, propias del simbolismo soccer t shirt maker, Moreau representa al héroe tebano con sus atributos iconográficos (el manto esmeralda y el bastón en su mano izquierda) y a la esfinge encaramándose encima de él. La esfinge es un monstruo con cuerpo de león con alas y busto y cara de mujer. Una belleza engañosa, como demuestra los restos humanos al pie de la columna donde espera la esfinge el paso de sus víctimas.

Moreau dedicó otros cuadros al tema, como La esfinge derrotada, 1878, en el Louvre o La esfinge victoriosa (1886).

La esfinge victoriosa lemon press drink, 1886

Sovjetiske krigsfanger 1941-42

I løpet av kun åtte måneder i årene 1941–1942 under andre verdenskrig, drepte den invaderende tyske hæren (Wehrmacht) anslagsvis 2,8 millioner sovjetiske krigsfanger gjennom systematisk utsulting, eksponering og summariske henrettelser. Denne lite kjente krigsforbrytelsen regnes sammen med massakren i Nanjing, borgerkrigen i Bangladesh og folkemordet i Rwanda og holocaust mot jødene som et av de verste massedrap i menneskehetens historie best uniforms in college football.

Mot slutten av 1939 gav SS-leder Heinrich Himmler (1900–1945) ordre om å utarbeide en helhetlig plan for okkupasjon og germanisering av de slaviske områdene i øst. En foreløpig skisse ble levert Himmler sommeren 1941, og den endelige versjonen var ferdig i mai 1942. Målet var en helt ny befolkningssammensetning i de vestlige delene av Sovjetunionen. Deler av den slaviske befolkningen skulle fordrives til Sibir, andre skulle utsettes for massedrap, dels ved utsulting, dels ved at grupper skulle drives inn i sumpområder og dels ved massakrer. Resten skulle beholdes som slavearbeidere. Fire millioner tyskere, eller «germanere» som nazistene kalte dem, skulle bosette og kolonisere de vestlige delene av Sovjetunionen.

██ til 9. juli 1941

██ til 1. september 1941

██ til 9 vacuum meat tenderizer. september 1941

██ til 5. desember 1941

Den tyske hæren invaderte Sovjetunionen 22. juni 1941, i den største militære operasjon verden hadde sett. Hitlers Operasjon Barbarossa hadde som mål å velte Stalins kommunistregime og å innføre «Lebensraum» – et brutalt system basert på slaveri og koloniell utbytting av de sovjetiske massene og det sovjetiske samfunnet. Den sovjetiske hærene var desimert på grunn av utrenskningene, og ved synet av nazistenes angripende hær, smuldret den raskt.

I de første månedene av krigen samlet nazistene sovjetiske vernepliktige i store leire rundt Minsk, Smolensk, Bryansk og Kiev. Før den brutale russiske vinteren var over, var millioner av sovjetiske krigsfanger døde, fanget bak piggtråd uten beskyttelse mot vær eller vind, henrettet i hopetall av den tyske hæren eller transportert til Tyskland for utryddelse.

R.J. Rummel skriver at krigsfanger gjennom historien har fått “særlig dødelig behandling […] Hvis deres liv ble spart, ble de ofte sendt for å arbeide som slaver i gruver, i byssa, i sumper eller som annen arbeidskraft som drepte dem raskt. Mongolene brukte fangene sine i de fremre rekkene når de angrep befestede byer og tettsteder, og tvang dem til å fylle vollgravene eller forberede katapultene nær de farlige veggene. Hvis de ikke ble slaver, ble krigsfanger ofte rett og slett drept eller massakrert”. De unge sovjetiske menn som falt i tyske hender i løpet av disse månedene, kunne forvente ei behandling enda mer barbarisk enn den historiske standard. Som slavere ble de betraktet som “Untermenschen” – undermennesker – av nazistene. I den grad de nazistiske styrkene var bekymret for loven, mente de at krigens lover ikke gjaldt dem og deres framferd.

Som et aspekt kan vi slå fast at krigsfangebenevnelsen ikke nødvendigvis refererer til menn som hadde gjennomført militærtjeneste. Nazipolitikken i de okkuperte områdene var veldig eksplisitt: “Menn mellom 15 og 65 år skulle behandles som krigsfanger … [og] tatt til fangeleirene.” Den 18. panservidisjonen hadde “ordre om å arrestere alle menn i militær alder og sende dem bak fronten”. Dette ble raskt en eufemisme for massemord gjennom drap, sult og eksponering. Selv de som var innkalt til formell militærtjeneste, fikk de liten mulighet til å oppleve kamp: de fleste av fangene i denne tidlige fasen av Operasjon Barbarossa overgav seg en masse etter å ha blitt omringet.

“Øyenvitneskildringer er veltalende og samstemte for hvordan hele divisjoner ble samlet under åpen himmel”, skriver Alexander Dallin om skjebnen til de sovjetiske krigsfangene. “Epidemier og epidemiske sykdommer desimerte leirene. Tortur og overgrep fra vaktene var dagligdags. Millioner tilbrakte uker uten mat eller tak over hodet. Lastebillass av fanger var døde innen de ankom bestemmelsesstedene. Dødstallene varierte betydelig, men nesten ingen steder utgjorde de mindre enn 30 prosent vinteren 1941-1942, og noen ganger så høyt som 95 prosent”.

Mange av de fangede sovjetiske mennene ble tvunget til å gå “hundrevis av kilometer” til sine anviste leire. Oberst Erwin Lahousen, en tysk utenlandsk etterretningsoffiser, skrev i oktober 1941 at “Kolonnene av [sovjetiske] krigsfanger som beveget seg på veiene gjorde et idiotisk inntrykk, som flokker av dyr. Vaktlagene … kan bare opprettholde et skinn av orden … ved hjelp av fysisk makt. På grunn av de fysiske anstrengelsene som marsjen påfører dem, det magre kostholdet og de dårlige boforholdene og levekårene i de enkelte leirene, brøt ofte krigsfangene sammen, for deretter å bli båret av sine soldatkamerater eller bli liggende. Den 6. armé hadde gitt ordre om at alle krigsfanger som bryter sammen, skal henrettes. Dessverre ble det gjort langs veien, til og med i byene … “.

Forholdene i fangeleirene var tilsvarende fryktelige. “Det var ingen brakker eller permanente boliger. Leirene var rett og slett åpne områder innegjerdet med piggtråd. Fangene måtte ligge i sola lemon press drink, også i gjørma, og om vinteren – med temperaturer ned til minus 30 grader – med fare for å fryse i hjel”, skriver Omer Bartov.

En ungarsk panservognoffiser som besøkte en innhegning beskrev det slik: “Bak piggtråden var det titusener av [sovjetiske] fanger. Mange var på nippet til å dø. Få kunne stå på beina. Ansiktene deres var tørket opp og øynene sunket dypt i skallen. Hundrevis døde hver dag, og de som hadde krefter igjen ble dumpet i ei stor grop”.

Kannibalisme var utbredt, og bevisst, ifølge Dallin: “Tysk politikk hadde forårsaket, eller i det minste hadde tålt, nedvurdering av fangene – og så holdt det opp mot sitt eget folk som noe utskjelt, som noe typisk av undermenneskene som aldri kunne bli som det vestlige mennesket”.

I sitt episke mesterverk The Gulag Archipelago, beskriver Aleksandr Solzjenitsyn scenen i en fangeleir slik: “… kveldståka hang over et myrlendt landskap omkranset av piggtråd, et mangfold av bål, og rundt bålene, vesener som en gang hadde vært russiske offiserer, men hadde blitt bestialske skapninger som gnagde bein av døde hester, som bakte karbonader av potetris, som røykte husdyrgjødsel og hos alle vrimlet det av lus. Ikke alle disse tobeinte skapningene var enda døde. Ikke alle hadde mistet evnen til forståelig tale. I refleksene fra bålene kunne vi se hvordan de gradvis forstod at de hensank til et liv som neandertaler”.

Massedød gjennom utsulting var ventet og planlagt av nazistenes militære strateger. “Daglige rasjoner utgjorde bare en firedel av hva en normal person trengte for å overleve. Disse magre rasjonene var resultat av vedtak forut for invasjonen, det vil si at det å tilby mat til Wehrmacht hadde høyest prioritet. ‘Som et resultat vil millioner av mennesker garantert sulte’, var den avvisende konklusjon formulert på en konferanse for tyske statssekretærer i Berlin i mai 1941”.

Fordi målgruppen hovedsakelig besto av soldater i en byråkratisk drevet moderne hær, er folkemordet mot de sovjetiske krigsfangene et av de best dokumenterte. Daniel Goldhagen, i Hitler’s Willing Executioners, sier at “2,8 millioner unge, sunne sovjetiske krigsfanger” ble drept av tyskerne, “hovedsakelig gjennom utsulting … i løpet av mindre enn åtte måneder” i årene 1941-1942, før “svekking av sovjetiske krigsfanger … ble stoppet” og tyskerne “begynte å bruke dem som arbeidere”. Det er god grunn til å tro at antallet drap overstiger selv den verste perioden av Holocaust mot jødene, selv om det totale antall drepte var lavere, og de sovjetiske ofrene kom fra et mye større befolkningsgrunnlag.

Peter Calvocoressi og Guy Wint skriver i Total War at “Det totale antall fanger tatt av de tyske armeer i Sovjetunionen var omtrent 5,5 millioner. Av disse var så mange som 3,5 millioner eller flere gått tapt innen midten av 1944 – enten bevisst drept eller gjennom kriminell uaktsomhet. Nesten to millioner av dem døde i leirene og tett på én millioner forsvant i militær varetekt enten i Sovjetunionen eller i omkringliggende områder; ytterligere 250 000 forsvant eller døde i transitt mellom fronten og leirene; ytterligere 473 000 døde eller ble drept i militær varetekt i Tyskland eller Polen”. De legger til at “denne slaktingen av fanger kan ikke forklares på grunn av det eiendommelige kaos som ble skapt av krigen i øst … den virkelige årsaken var en bevisst umenneskelig politikk fra nazistenes side mot russerne som et folkeslag, ivaretakelse av hærsjefenes holdninger og forhold som oppfordret dem til å utstede en dødsdom på sine fanger.”

Tapene må plasseres i sammenheng med en krig som drepte så mange som 40 millioner sovjetene, inkludert et stort antall ikke-stridende utenom krigsfangene. Likevel, skriver Alexander Werth at “ved siden av jødene i Europa, seks millioner av dem omkom i hendene på tyskerne … den største tyske forbrytelse var utvilsomt utryddelse gjennom sult, eksponering og på andre måter av … [sovjetiske] krigsfanger”. Gitt at mesteparten av drapene fant sted i løpet av bare åtte måneder, var det sammen med folkemordet i Rwanda, den mest konsentrerte masseslakt gjennom alle tider, bortsett fra de mest ekstreme månedene av jødiske holocaust. Det var også uten tvil den største enkelthandling av kjønnsrelaterte drap i menneskehetens historie.

En viktig gruppe av sovjetiske ofre er utelatt i beregningene, nemlig de soldatene som aldri nådde fangenskap etter å ha overgitt seg. Ifølge Ward Churchill, “kanskje så mange som én million soldater … ble rett og slett henrettet av Wehrmacht og Waffen-SS-enheter heller enn å bli tatt til fange i første omgang”.

Som en skjebnens ironi opplevde de to millioner krigsfanger som overlevde hjemsendelsen til Sovjetunionen, å bli arrestert en masse, mistenkt for samarbeid med tyskerne. Nesten uten unntak ble de dømt til lange straffer i de sovjetiske dødsleirene. Ingen vet med sikkerhet om antallet som døde der, men totalt må det ha vært ti tusener om ikke hundretusener. “I russisk fangenskap, ble som i tysk fangenskap, det verste av alt reservert for russerne,” skriver Solzjenitsyn. “I Russlands et tusen et hundre årige eksistens som stat, har det vært gjort mange feil og fryktelig gjerninger, men blant dem var det aldri en så multimillioner stygg gjerning som dette safe glass water bottles! Å forråde dine egne soldater og proklamere dem forrædere”.

Massedrapet på de sovjetiske krigsfangene var et direkte uttrykk for “de ideologiske begrepene i naziregimet, som fysisk ønsket å eliminere ‘de bolsjevikske Untermenschen’”, skriver Bartov. Som sådan er det lederne av Nazi-regimet, fremfor alt Adolf Hitler, som bærer det største ansvaret for å påføre sine rasistiske tanker på de sovjetiske folk, jødene og mange andre. “Selv tydelig klar over fangenes situasjon,” skriver Alexander Dallin, “nazislederne inntok en indignert positur av rettferdig harme over de lidendes oppførsel”. Propagandaminister Hermann Göring spøkte om kannibalisme i leirene,forteller en diplomat som “i leirene for [sovjetiske] krigsfanger, etter å ha spist alt mulig, inkludert sålene på støvlene, har de begynt å spise hverandre, og hva er mer alvorlig, har også spist en tysk vakt”.

Ingen mann eller lita gruppe kan begå folkemord alene. Beslutningen om å ignorere de lover som regulerer behandling av krigsfanger ble også laget av titusener av tyske offiserer. “Bortsett fra at noen generaler ved Nürnbergprosessen forsøkte å hevde at det var vanskelig uventet å måtte mate så mange krigsfanger, fins det ikke bevis for at hæren gjorde noe som helst for å motarbeide politikken om å utrydde [sovjetiske] krigsfanger, iallfall ikke i løpet av de første tolv eller atten månedene av krigen. Noen av disse gentleman-tyske generalene sultet bevisst de [sovjetiske] krigsfangene”, skriver Werth.

Folkemord-handlinger mot det sovjetiske folket, og mot sovjetiske jøder i særdeleshet, ble utført av hundretusener av “vanlig tyskere” sendt for å kjempe på østfronten og gjennomføre den nazistiske okkupasjonens politikk. Daniel Goldhagens bok (Hitlers villige bødler) har gjort mye for å gjenopplive debatten om rollen som “vanlige” mennesker hadde i å påføre grusomheter på andre mennesker.

Sovjeterne stoppet nazistenes hærer fem mil fra Moskva i desember 1941, og klarte også til slutt å få overtaket i slaget ved Stalingrad (1942-1943) og slaget ved Kursk (juli 1943). I april 1945 hadde de sovjetiske styrkene knust all motstand og okkuperte den tyske hovedstaden, Berlin.

Sovjetene tok en glupsk hevn på de millioner av krigsfanger som falt i deres hender under krigen. Mange ble rett og slett henrettet, de fleste ble sendt til konsentrasjonsleirer hvor de døde av eksponering, sult og overarbeid. Tyske krigsfanger (sammen med rumenere, italienere og andre) “ble [ikke] behandlet i samsvar med Genève-konvensjonen. Tusenvis frøs ihjel og sultet på marsj eller i uoppvarmede storfelastebiler, eller gjennom slavearbeid i leirene. Varme, husly og klær var utilstrekkelig, sykdommer som tyfus var frodig og maten var så knapp at det ved flere anledninger fant sted kannibalisme. I alt mistet minst én million tyske fanger livet av de 3 150 000 som Den røde armé tok”, skriver MacKenzie.

Den russiske hæren er i dag fortsatt ei dødsfelle for vernepliktige menn – men er ikke i hendene på en utenlandsk inntrenger. Så mange som 10 000 soldater dør hvert år på grunn av trakassering, overgrep, mord eller selvmord.

Første verdenskrig · Nasjonalsosialisme · Adolf Hitler · Machtergreifung · Riksdagsbrannen · Jødespørsmålet · Tysklands opprustning · Andre kinesisk-japanske krig · Anschluss · Sudetenkrisen

Operasjon Himmler · Angrepet på Polen · Vinterkrigen · Phony War · Slaget om Atlanterhavet

Angrepet på Norge · Angrepet på Danmark · Slaget ved Lofoten · Slaget om Narvik · Slaget om Frankrike · Felttoget i Nord-Afrika · Slaget om Dunkerque · Slaget om Storbritannia

Operasjon Barbarossa · Murmanskfronten · Den finske fortsettelseskrigen · Beleiringen av Leningrad · Moskva · Angrepet på Pearl Harbor · Malaya

Wannsee-konferansen · Slaget om Singapore · Slaget ved Midway · Slaget om Guadalcanal · Slaget om Stalingrad · Operasjon Torch

Slaget ved Kasserinepasset · Slaget ved Kursk · Invasjonen av Sicilia · Slaget ved Dnepr · Slaget om Italia · Operasjon Sizilien

Operasjon Overlord · Operasjon Bagration · Warszawaoppstanden · Operasjon Market Garden · Operation Nordlicht · Ardenneroffensiven · Slaget om Budapest

Wisła-Oder-offensiven · Iwo Jima · Operasjon Frühlingserwachen  · Neroforordningen · Okinawa · Berlin · Praha-offensiven · Atombombing av Japan · Operasjon Auguststorm

Nürnbergprosessen · Landssvikoppgjøret · Holocaust · Dødsfall under andre verdenskrig · Den kalde krigen